Kilimanjaro, 5.895 meter i Tanzania

Oktober 1997, Petter, Runar og Idar

I månedsskiftet sept/okt 1997 var jeg endelig, etter flere år med drømming om Kilimanjaro, klar til å reise på min første fjellekspedisjon. Runar Halsen og Idar Molvik, begge opprinnelig fra Hakallestranda ble med. Ingen av oss hadde noen som helst erfaring med høye fjell, så mesteparten måtte læres underveis. Idar, som var flink med internett og reisevant, fant frem til Zara, en turarrangør i Moshi. Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell med sine 5.895 m, og ligger i Tanzania ved grensen til Kenya.

”Kara, nå er vi i svartaste Afrika” Dette var min første kommentar da vi satt i bilen fra Kilimanjaro flyplass og inn til hotellet i Moshi. Bortsett fra noen ytterst få spredte lys fra jordene rundt oss, var det helt svart. Ivar lo og syntes kommentaren var god. Han tok den oppatt flere ganger i løpet av turen.

Zara innlosjerte oss på et stjerneløst hotell i Moshi. Jeg var livredd for malariamyggen, men myggnett på hver seng gjorde at jeg sov godt. Moshi ligger på ca 1000 m. Malariamyggen eksisterer ikke over 1500 m, så jeg såg frem til å komme opp til Marangu gate, startpunktet for fjellet og inngangsporten til Kilimanjaro nasjonalpark, høyden her er nærmere 2000 m.

”Hvilke sponsorer har ni?” Jeg satt på huk og gjorde et tappert forsøk på å treffe hullet i gulvet på toalettet. De fleste toalettskåler i Moshi er ikke som hjemme, noe jeg etter hvert ble nødt til å bli fortrolig med. Utenfor overhørte jeg Tord fra Sverige spurte Runar om våre sponsorer. Runar måtte innrømme vi ikke hadde sponsorer. Vi hadde ikke tenkt tanken på det heller. Turen var kjøpt og betalt for våre egne penger.

Det viste seg at foruten oss tre, bodde der to andre på hotellet, Tord fra Sverige og Ole fra Norge. Tord og Ole hadde planlagt hver sin enmannsekspedisjon, men etter en kort diskusjon ved frokostbordet, ble vi enige om å slå de tre ekspedisjonene sammen til en, med felles guide og bærere. Ekspedisjonen ble døpt til ”Jackson five”. Jackson var vår flinke guide og vi hadde blitt fem.

Fra Moshi kjørte vi til Marangu, porten til Kilimanjaro nasjonalpark og selve startstedet for turen mot toppen. Ruta vi hadde valgt er den mest brukte og heter Marangu, eller mer kjent som colaruta. Man kan nemmelig få kjøpt cola, vann og øl på både Mandara, Horombo og Kibo, de tre campene på vei mot toppen. Jackson bad oss kjøpe med tre liter vann og gå sakte. Noen jenter som sanket gress ved siden av stien ropte ”pole-pole” til oss. Først trodde jeg at de inviterte til en omgang i krattet, etter hvert forstod jeg at ”pole-pole” betyr å gå sakte, så feil kan en ta! Et annet ord vi ble helt nødt til å lære oss var ”jambo”, som betyr hei. Alle vi møtte på stien sa jambo og vi sa jambo tilbake. På slutten var jeg lei av jambo.

Å gå sakte og drikke mye er svært viktig i den oksygenfattige luften på høye fjell. Dette viste vi svært lite om. Tord viste det og forklarte oss noe om det. Vi tok det ikke seriøst nok og fikk bittert erfare det de påfølgende dagene. Jeg hadde gått til innkjøp av en liten høydemåler som hele tiden var flittig i bruk. Hadde aldri vært over 2000 m tidligere, så hver gang jeg tok den frem kunne jeg registrere ny personlig rekord.

Campene på colaruta har små hytter vi overnatter i. Dette har nordmannen, snekkeren og fjellklatreren Odd Eliassen æren for. På Mandara var jungelen fortsatt tett og ugjennomtrengelig, bortsett fra stien da, og vi kunne fortsatt ikke se toppen. Tidligere på dagen, da vi var i Moshi, kunne vi se den hvite, majestetiske toppen mellom lette skylag. I morgen gledde jeg meg til å komme ut av jungelen og se nærmere på den. Jeg var i fin form og på ingen måte utslitt.

Vi hadde brukt tre timer på den ti kilometer lange spaserturen til Mandara. Vi bar lett, kun en dagstursekk med vann og niste. På Kilimanjaro er det obligatorisk med guide, kokk og rikelig med bærere. En grei ordning som skaffer arbeidsplasser til regionen. De lager all maten, bærer tungt og steller godt med oss. Maten er god men smaker svakt av røyk. Den blir tilberedt over åpen ild inne i en liten hytte. Jeg hadde god matlyst og sovnet mett og fornøyd etter min første dag i jungelen.

Dag 2:
Høyden på trea ble nå laver og lavere, og på ca 3000 m kom vi ut av regnskogen. Stien gjennom skogen hadde hele veien vært tørr og fin. En måned tidligere hadde de balet med gjørme opp til knea. Nå fikk vi se fjellet på nytt, noe nærmere, men fortsatt langt borte. Vi satte oss ned og spiste litt av nista som Jackson hadde gjort i stand etter frokost. Jeg følte at nå var det ingenting mellom meg og fjellet. Jeg følte meg supersterk, ikke noe kvalme, ikke hodepine. Dette kom til å gå fint.

Vi møtte en strøm av mennesker på vei ned att, og alle sa jambo. De innfødde bar tungt og smilte. Turistene bar lett, som oss. Noen var pratelystne og blide, andre mutte og inneslutta. De som var blide hadde nådd toppen og de som var mutte hadde gitt opp. ”Benyttar ni diamox”, var noe Tord spurte oss den første dagen. Ingen av oss viste hva diamox var. Tord forklarte at det er tabbeletter en tar mot høydesyke. Tord brukte det ikke. Han regnet det som ren fusk og sammenliknet det med doping for idrettsutøvere. Vi fikk mange tilbud om å overta restbeholdninger med diamox, alle tilbud ble høflig avslått. Vi ville ikke bli tatt for doping! Det gikk etter hvert sport i å spørre de som nådde toppen om de hadde benyttet diamox, og de fleste hadde. Vi følte oss som de siste ekte amatører.

Etter 16 km og syv timer nådde vi frem til Horombo på 3.700 m. Her var der mange mennesker og et yrende liv. Alle som gikk colaruta skulle overnatte her, både de på veg opp og de på veg ned. Ivar var den første av oss som nå fikk føle høydesyken. Han var kvalm og gikk til sengs etter halvspist middag.

Dag 3:
Dette var dagen for akklimatisering. God akklimatisering er å ”gå høyt og sove lavt. Vi gikk en rolig tur opp mot nabofjellet Mawenzi, til en hytte på rundt 4.500 m. Idar som fortsatt var dårlig og ikke hadde fått i seg frokost, snudde på 4.000 m ved Zebra rock. Runar og Ole fikk hodepine og var slitne da vi snudde, men tok seg godt inn att til neste morgen. Jeg og Tord var i god form hele dagen.

Etter hvert som luften blir tynnere, produserer blodet mer og mer røde blodlegemer. Blodet blir tykkere og kroppen trenger mer veske enn ved havnivå. Inntaket skal være en liter mer enn det tusentallet man oppholder seg på. På 4000 m: 5 liter, på 5.000 m: 6 liter, osv. Da vi går seint og svetter lite, føler vi ingen tørst. Vi drakk ikke mer enn hva vi følte behov for og fikk i oss alt for lite. Tord drakk mye mer enn oss andre. Først etter turen og for sent, forsto vi hva dette betydde.

Det andre som er viktig på høye fjell er å gå svært sakte. Siste mann til base camp blir førstemann på toppen. I høyden brytes kroppen raskt ned og trenger lang tid på å bygge seg opp att. Mennesker kan ikke leve i høyder over 5.300 m over tid. Dette er grensen der kroppen sakte men sikkert brytes mer ned enn den bygges opp. Vi gikk så seint at det nesten føltes flaut, men det hadde ikke gjort noe om vi gikk enda seinere.

Til slutt er det også svært viktig å få i seg rikelig med mat. For at kroppen skal greie å akklimatisere seg, trenger den mye næring. Matlysten forsvinner etter hver. Da må den tvinges ned, selv om den kanskje kommer like fort opp att. Vi sluttet å spise etter hvert som matlysten forsvant. Idar fikk i seg lite middag denne dagen også, men kom seg mye i løpet av natta, så frokosten gikk ned tilnærmet som normalt.

Dag 4 og 5:
Turen til Kibo gikk gjennom et landskap som etter hvert minnet om bilder jeg har sett fra månen. Det var sol og shortsen ble ikke byttet ut før jeg hadde installert meg i et av flere fellesrom på Kibo Hut. Jeg kapret senga nærmest døra. Et fornuftig valg da jeg i løpet av natta måtte ut minst ti ganger med diaré og oppkast. Høydesyken hadde nå meldt seg på turen. Jeg var gloheit, kvalm, hadde hodepine, var dehydrert og totalt utslitt da Jacson vekket de andre kl. 24.00. Toppforsøket skulle starte om en time og jeg var ute av stand til å bli med. Ved hjelp av medisin fra en tysker, sovnet jeg uten å bli med på toppforsøket. Det samme gjorde Ivar. Høydesyken ville ikke slippe taket.

Runar vekket meg da han kom tilbake og det var fortsatt mørkt. Toppen var ikke nådd. På rundt 5.500 m var det full stopp. Et par timer etter soloppgang startet alle tre marsjen ned att til Horombo. Lufta ble etter hvert mer oksygenrik, så da vi nådde Horombo, hadde den verste høydesyken sluppet taket. Derimot, skuffelsen over ikke å ha nådd toppen, ble sterkere. Nå kom også Ole og svensken. Ole hadde snudd på Gilmans Point, mens Tord nådde helt frem til Uhuru Peak, selve toppen. Tord var i perlehumør over å ha lyktes med det målet han hadde siktet mot. Mitt mål gjennom ti år var derimot ikke nådd, noe jeg hadde vondt for å akseptere. Der og da forsto jeg at et nytt forsøk på å nå toppen av Kilimanjaro måtte gjøres om noen få dager.

Dag 6,7,8 og 9:
Neste dag gikk vi ned til Marangu og skjørte tilbake til Moshi. På vei ned gjennom regnskogen luftet jeg tanken om en ny tur for Idar og Runar. Vår opprinnelige plan var tre dager på safari og deretter en uke på Zanzibar. Idar hadde fått nok av høydesyke og fjell for denne gang og ville ikke ta en tur til. Isteden reiste han i forveien til Zanzibar og benyttet noen dager til dykking, noe jeg og Runar likevel ikke drev med. Runar, som nå følte seg sterk igjen, sa ja til å bli med. Siden vi nå var brukbart akklimatisert, ville vi prøve å nå toppen og tilbake på tre dager.

Straks vi kom til ned til Moshi og kontoret til Zara, bestilte vi ny tur. Jackson sa seg villig til å guide på nytt. Vi ble overrasket over at vi slapp med 300 dollar, mot 600 første gang. Regelen var grei, 100 dollar for hver dag i parken. Men først dro alle tre pluss Ole på en tre dagers safari tur til Tarangire, Ngorongoro Crater, og Lake Manyara. Ved Ngorongoro fikk vi en overnatting på godt over 2000 meter, noe som hjalp til med å beholde vår akklimatisering. For meg hadde det vært nok med en dag på safari. Jeg ble lei av elefanter, sebraer, sjiraffer og veier som minnet mer om uttørkede elveleier. Nå lengtet jeg tilbake til fjellet og gjøre mitt andre forsøk på erobringen av Kilimanjaro.

Dag 10:
Begge to var i god form og godt humør da vi startet i ni tiden fra Marangu. Vi gikk seint og brukte hele dagen på de 25 kilometerne til Horombo. På rundt 3.300 m begynte Runar å kjenne høyden og fikk hodepine. På Horombo gikk han rett til sengs og neste morgen var han på nytt i bra form. Det ble lite sovn denne natta. En lege med praksis i Oslo, overnattet på samme rom. Han og sønnen gikk sent til sengs og stod grytidlig opp med all den romstering dette medførte. Faren hadde vært på toppen, men ikke sønnen. Han forsvant også med min halvbrukte dopapirrull, noe jeg likte svært dårlig.

Dag 11 og 12:
Etter 300 høydemeter begynte Runar på nytt å slite med høydesyken. og fikk ikke i seg middagen på Kibo. Han la seg med en gang og var dårlig. Jeg hadde tatt med en frysetørka lapskauspose med masse løksmak, noe jeg hater. Jeg åt den kun for å være helt sikker på ikke å få i meg skumle bakterier. Jeg var i god form, så lapskausen gikk ned uansett løksmak. Dette lovet godt for natta og toppforsøket. Jeg avtalte med Jackson å starte en time tidligere enn vanlig. Jeg ble vekket i ellevetiden til nysnø og var klar å gå en time senere. Runar var fortsatt like dårlig og ble ikke med.

Det var helt vindstille. Lufta var kald og frisk etter snøfallet tidligere på natta. Jacson gikk først i et jevnt og rolig tempo. Først etter en times gange opp den bratte vulkansiden, kunne vi se andre lyskjelder bevege seg under oss. Det var bratt og vi gikk i sikk sakk. Lyskjeglene minnet om en slange som snodde seg oppetter fjellsiden. Alt var mørkt rundt oss så rytme og fremdrift fikk all min konsentrasjon. Vi stoppet og drakk litt te ved en grotte som kalles Hans Mayer Cave. Ennå kjente jeg ingen ting til høydesyken som jeg fryktet. Etter fire timers gange nådde vi Gillman`s point, kanten på krateret. Herfra og til toppen er det kun 110 høydemeter og 1.5 timers gange.

På nytt en kort drikkepause og en litt sjokolade. Jeg følte meg svimmel, men ikke kvalm. Jacson oppmuntret meg og var skråsikker på at jeg ville nå toppen. Selv var jeg usikker. Jeg viste ingenting om hvordan svimmelheten ville utarte seg mot toppen. Etter hvert gryet dagen og siden vi nå gikk langs kanten på krateret, fikk vi en flott utsikt over isen og skyene som låg under oss. Nå såg vi også andre mennesker som nærmet seg kraterkanten fra en annen rute. Toppen nærmet seg og på de siste meterne vokste en klump i halsen og tårene presset på. Jeg følte en ubeskrivelig glede av å nå toppen, særlig nå etter at jeg måtte gi opp for en uke siden.

Sola var ennå ikke kommet opp. Vi satte oss stille ned og ventet et kvarter før vi tok noen bilder som ble i mørkeste laget. Jeg var sliten og svimmel og i tillegg var det kaldt. Etter en halvtime på toppen, satte vi kursen ned at. Nedturen til Kibo gikk unna på en time. Vi sklei flere meter om gangen. Ikke i snø, men i dyp lavagrus. Det var nesten som å gå på ski. Runar hadde stått opp. Natta hadde gjort godt og han følte seg mye bedre. Vi hadde på forhand bestemt å gå de 42 kilometerne ut av nasjonalparken på en dag. Vi lengtet begge etter mer oksygen i kroppen, så etter en halvtimes tid var vi på vei.

Turen nedover ble lang, men ikke spesielt slitsom før mot slutten. Da var det stekende varmt og vi var tomme for drikke. Etter 54 timer var vi tilbake der vi startet. Guide og bærer fikk skjorter og annet utstyr vi ikke lenger hadde bruk for og jeg fikk diplom som bevis på at målet mitt var nådd. Turen gikk videre til Zanzibar og en rolig uke i sola.

Bilder:

Klikk på bilda for større format.

Ut av regnskogen.	På vei til Kibo.	Runar klar for andre forsøk.
Petter og Jacson på toppen.	Tommy, Frode. Petter og Vidar i 1999.	Tommy og Petter på Uhuru Peak i 1999.

Referent: Petter Kragset

Tilbake til hovedsida