Pico del Teide, 3.717 meter på Tenerife i Spania

Februar 2003 sammen med Oddvin Kragset

Dag 1 og 2:
Siden Torbjørn snek seg til en bestigning av Teide allerede i fjor sommer, var det nå min tur å dra på tur alene, i alle fall av oss tre i World Wide Vikings. Jeg fikk med meg Oddvin Kragset. Han er mitt søskenbarn og bor på Hakallestranda. Vi skulle samtidig besøke Terje som er Oddvins bror og bor i Argeneguin på Gran Canaria, nabo øya til Tenerife hvor vulkanen Teide ligger. Teide har en gondolbane som går fra 2300m til 3550m, knappe 200m fra toppen. Den skulle vi ikke benytte oss av, verken opp eller ned. Vi ønsket å ta stien som går parallelt et stykke fra, og ender opp der banen stopper. De siste 200m til toppen er i utgangspunktet stengt, med mindre en på forhand har sikret seg en tillatelse som en får på et kontor i Santa Cruz, hovedstaden på Tenerife.

Vi startet fra Hakallestranda sent tirsdag kveld i min bil. På Strynefjellet var det 24 grader minus, men dette stoppet oss ikke i å nå flyet som gikk i åtte tiden onsdags morgen. Etter fem timer og en passe fuktig flytur, hentet Terje oss på flyplassen like utenfor Argeneguin. Planen var at Terje også skulle bli med, og vi skulle dra tidlig torsdags morgen. Vi skulle bruke Terje sin bil og ta Fred Olsen Express fra Agaete, som ligger på vestsiden av Gran Canaria til Santa Cruz. Fred Olsen Express er en katamaran bilferge som tilbakelegger havstykket mellom de to øyene på 2.5 timer i 45 knops fart. Terje var i full sving med påbygging av huset sitt, så hele torsdag gikk med til organisering av håndverkere, og etter hvert forstod vi at dette ville fortsette i flere dager. Planen ble raskt endret. Vi leide bil torsdags kvelden og drog fredags morgen uten Terje. Teide var godt synlig hver kveld ved sol nedgang fra Argeneguin. Vulkanen raget over skydekket som ofte omkranser Tenerife.

Dag 3:
Turen til Santa Cruz gikk uten problem. Det tok oss en time å finne  parkeringsplass og like lenge å finne ut at kontoret hvor vi skulle få topptillatelsen, stengte kl. 14.00 og ikke åpnet igjen før mandag kl. 09.00. Klokka var nå 16.00.  Jeg ringte til Frode i Norge som fant et telefonnummer til dette kontoret. Jeg fikk kontakt med en spansktalende dame og forstod såpass at det var helt umulig å få tillatelsen før mandags morgen. Å gi opp nå var helt utenkelig, så vi bestemte oss for uansett å gjøre et forsøk neste morgen. Enten fikk vi prate oss helt til topps, eller så fikk Oddvin holde tilbake vakten, mens jeg sprintet forbi. For Oddvin var det ikke så viktig å nå helt opp.

På vei tilbake til bilen, gikk vi inn i en Intersport butikk. Ekspeditøren, som hadde vært på toppen mange ganger, endret hele planen vår. Vi skulle gå i ly av mørket og nå toppen ved sol oppgang. Da ville vi bli alene i fjellet og kunne gå uhindret de siste 200m til toppen både opp og ned. Vi burde ha kramponger fra ca 3400m pga en del hard snø. Kramponger  hadde vi ikke og ikke butikken heller. Vi fikk stole på skistavene vi hadde tatt med oss. Etter å ha proviantert mat og drikke, kjørte vi opp i fjellet. Vi passerte en stor, furuliknende skog og det var tett tåke. På rundt 2000m forsvant tåka og himmelen var helt skyfri.

Det tok en drøy time å kjøre fra Santa Cruz til Montana Blanca, der hvor stien opp i fjellet startet. Klokka var 20.00 og det var mørkt og kaldt.  Vi skulle ikke starte før kl. 03.30. Vi hadde kjørt forbi noen overnattingssteder, men ingen av de var åpne. Det var ikke fristende å sove i bilen, så vi kjørte tre til fire mil tilbake mot Oratava før vi lyktes i å få et lite rom for natten, og ikke minst viktig, et sted hvor bagasjen vår kunne oppbevares mens vi var på fjellet. Ekspeditøren på Intersport fortalte oss at ingenting måtte ligge igjen i bilen, da det ellers ville bli stjålet. Dagen etter, i dagslys, fant vi likevel et åpent overnattingssted 2 km lenger fremme.

Dag 4:
Vi stod opp kl. 02.00. Oddvin oppdaget at han hadde glemt både jakke og fjell skoene. På veien opp til Montana Blanca regnet det, men etter hvert kom vi over skydekket og himmelen var stjerneklar. Det var kaldt og Oddvin hadde kun joggesko og treningsjakke og han frøs. Han snudde etter 100m og kjørte tilbake til rommet for å sove litt og vente med å gå til solen stod opp.

Klokka var nå 03.30. Det var nok lys fra stjernene til å se hvor jeg skulle gå. Dagen før hadde jeg  kjøpt en lommelykt. Den fikk jeg god bruk for da stien etter hvert ble vanskelig å finne i mørkret. Turen oppover gikk greit og raskt til Altavista, en fjellstasjon på 3400m. Derfra ble det mer og mer is. Det var fortsatt mørkt og jeg hadde store problem med å finne stien. Jeg burde hatt kramponger, men skistavene gjorde det sikkert nok å gå videre. Etter hvert lysnet det og jeg passerte et stengsel ved gondolbanen uten å møte et menneske. Under en stein lå det fem tillatelser på de som hadde lov å gå helt til toppen den dagen. Stien derfra og opp, var svært fin med tilrettelagte steiner. Nå kjente jeg høyden og var glad for å nå toppen idet solen kom opp. Det var kaldt, kanskje mellom 5 og 10 minus.  Jeg tok noen bilder og nøt en stund den flotte utsikten, men var ivrig etter å komme meg ned forbi gondolbanen før vakten kom opp. Jeg ønsket ikke å få kjeft, bli arrestert, eller hva de nå gjorde med ”snikgåere”.

Jeg fikk kontakt med Oddvin på mobiltelefonen. Han hadde kommet et stykke opp i bratta, og jeg ville nok møte han et sted rundt Altavista. Han var innstilt på toppen og håpet ikke å bli stoppet av noen vakt.

Slik gikk det ikke. Han vart sittende på Altavista og vente på meg. Jeg derimot gikk meg vill på vei ned. Da jeg hadde gått opp var det mørkt og nå kjente jeg meg ikke igjen. Jeg gikk for langt til venstre og etter hvert som jeg kom lenger ned, ble det svært bratt. Jeg forstod nå at for å finne stien måtte jeg traversere vulkanen mot høyre. Uten brodder og isøks var dette både vanskelig og farlig. Enten vart det for bratt eller så greidde jeg ikke å forsere brede is partier i bunnen av ”vulkandaler”. Dette var på skyggesiden av vulkanen og her var mye is. En gang skled jeg på isen og slo meg kraftig. Noe senere stod jeg helt fast og karet meg så vidt tilbake på trygg grunn.

Etter dette ble jeg mer forsiktig. Tre ganger måtte jeg klatre 150 – 200m oppover før jeg fant et trygt sted å passere ”isdalene” på.  I tillegg ble både jeg og fjell skoene utslitt av å gå på skarpe vulkansteiner. Heldigvis var været varmt med strålende sol.  Jeg hadde kontakt med Oddvin på mobilen. Han mente det var mest fornuftig at han gikk ned att og ventet ved bilen. Det var likevel usikkert om han ville nå toppen. Til slutt kom jeg inn på stien et godt stykke nedenfor Altavista. Jeg holdt stor fart ned til bilen, helt utslitt. Siste stykket er en svingete grusvei. Der prøvde jeg på en snarvei mellom to svinger. Straks ble jeg irettesatt og stoppet av en vakt, utplassert i en bil med utsikt over hele området. Flere skilt forteller deg at det er strengt forbudt å gå utenom vei eller sti. Ufrivillig hadde jeg gått halve vulkanen rundt. Turen opp hadde tatt 3.5 timer, turen ned 5 timer. 

Vi kom tilbake til Argeneguin samme kveld og koste oss der med sol og god mat frem til onsdag. Synd at Oddvin ikke fikk oppleve toppen. Han har bestemt seg for et nytt forsøk til høsten.

Bilder:

Klikk på bilda for større format.

Hytta Altavista.	Petter på toppen.	Toppen og skyer.
Stengselet ved toppyramiden.	Huset på toppen av gondolen.	Teide fra solsiden.

Referent: Petter Kragset

Tilbake til hovedsida